Ta av plasteret er ille uansett, og jeg mener det er to måter å gjøre det på; enten rive brutalt av med hud og hår, eller lirke og pirke og kikke forsiktig under - er det heeeelt grodd? Ble det arr?
Arr som du kommer til å kikke på og tenke på årsaken til enda en stund før de blir borte, hvis ikke de blir der for resten av livet. Det er ikke godt å si med sånne ting.
"If you take care of the inside, the inside will take care of the outside"- Harold Burson
Mange arr er et tegn på et innholdsrikt liv, syns jeg. Det er alltid en historie bak, kort eller lang. Ikke alle arr synes, da. Du har arr på innsiden også, som kanskje bare du vet om. De arrene er de verste. Det skal så lite til før de går opp og blir til verkende sår igjen. Du pleier dem og steller med dem til de igjen blir til arr, og etter hvert begynner de å blekne. Det skal mer og mer til før de igjen synes. Hvis du er heldig, blir de helt usynlige, også de på innsiden. De er ikke en gang synlige for deg selv lenger.
Det tar tid. Tid du helst vil bruke på helt andre ting, men som likevel krever av deg at du er til stede i prosessen med hvert fiber i kroppen. Hjelpeløst sitter du og ser på et stillbilde av minnene som blekner mer og mer. I begynnelsen klamrer deg fast, vil ikke at de skal bli borte. Men så begynner du å gi slipp, og det føles som om du revner og splittes opp i tusen biter fra innsiden.
Det er ikke noe nytt det her, jeg vet det. Men det gjelder til alle tider, for de aller fleste. Det verste er vel at det er ikke noe særlig å gjøre med det.
Du må bare saktmodig godta tingenes tilstand, og kjenne på hver minste lille endring - første gang du ikke lenger tenker automatisk på ham når noen nevner navnet hans. Første gang du ikke lengter etter at han holder rundt deg om kvelden når du skal sove. Første gang du kjenner at du har det bra med deg selv etter at han ikke lenger er din.
